Fag i fokus 6/24: Har du gitt noen sprøyteskrekk?

Fag i fokus: Har du gitt noen sprøyteskrekk?

Publisert 16. desember 2024 - oppdatert 16. desember 2024

Mange, både barn og voksne, vegrer seg for å ta blodprøver. Har du tenkt på hva du kan gjøre for at pasienten din skal sitte igjen med en god opplevelse etter endt prøvetaking? I denne utgaven av Fag i fokus får du gode tips til hvordan du kan trygge engstelige pasienter i en prøvetakingssituasjon.

Fag i fokus 6/24: Har du gitt noen sprøyteskrekk?

Av Ann Kristin Lorentzen, laboratorierådgiver, Noklus Bodø

Som erfaren blodprøvetaker har en opplevd mange forskjellige situasjoner. De aller fleste møtene mellom pasient og prøvetaker er hyggelige, og prøvetakingen går helt greit for begge parter.

Vi er individer med ulike behov og har forskjellige preferanser på hvordan vi ønsker å bli møtt i ulike situasjoner. Derfor kan det noen ganger være utfordrende å få utført prøvetakingen med det resultatet en hadde som mål.

Hvordan lykkes vi med å møte de sårbare pasientene?

Forskning viser at svært mange vegrer seg for å bli stukket. Tallene varierer, men 10-20 % av voksne, og de aller fleste barn, gruer seg til å bli tatt blodprøve av. (1). For noen er angsten så sterk at de vegrer seg for å oppsøke helsetjenester. Noen avstår fra å oppsøke nødvendig og anbefalt helsehjelp fordi redselen/fobien for sprøyter er for stor (2).

I Bioingeniøren nr. 9-2021 kan vi lese at det finnes hjelp og ved Nidaros DPS har de eget «Skreddersydd kurs for pasienter med sprøytefobi» (3).

Hvor kommer redselen for sprøyter fra?

Selv kan jeg huske skremselspropagandaen mellom elevene på skolen, både før og etter at helsesøster kom for å sette vaksiner. Forskning viser at noen har opplevd traumer i forbindelse med blodprøvetaking eller behandling (2). Andre er redde fordi de har blitt skremt av andres dårlige erfaringer som de har blitt fortalt eller som de selv har sett på (2).

Prøvetaking på traumatiserte/engstelige pasienter er utfordrende for alle parter, og kan være tidkrevende. Det er viktig at vi ikke påfører flere sprøyteskrekk.

Hvordan kan vi som prøvetakere gjøre en forskjell?

Vær observant på ditt eget og pasientens kroppsspråk.
Vær rolig, åpen og i godt humør.
Ta godt imot pasienten - med et varmt smil, øyekontakt og eventuelt et håndtrykk.
Litt småprat kan avsløre om pasienten er urolig eller trygg.
Møt pasienten med empati og forståelse, og vis respekt dersom de forteller deg at situasjonen er krevende.

Hos mange som er engstelig for å ta blodprøve, er ofte tap av kontroll over situasjonen og seg selv hovedårsaken til at det hele oppleves vanskelig.

Inviter pasienten til samarbeid slik at de kan få beholde noe av kontrollen selv:

Hvilken arm foretrekker du å ta blodprøven fra?
Skal jeg si ifra før jeg stikker?
Kanskje kan det bli bedre å ligge ned?

Foto: Colourbox

Gjør gjerne en avtale med pasienten om hvordan prøvetakingen skal gjennomføres. Snakk om et tema som pasienten liker, slik at fokuset kommer bort fra prøvetakingen. Hastverk i prøvetakingen kan ofte skape mer frykt og større følelse av tap av kontroll for pasienten.

Blodprøver av barn

Her er det enda viktigere å skape en god relasjon til pasienten. I tillegg er det viktig å kommunisere godt med pårørende, som også må føle seg sett og forstått. Ikke sjelden er pårørende vel så engstelige som barna. Mange har selv stor uro for det som skal skje. Noen bærer på egen angst og dårlige opplevelser i tilsvarende situasjoner.

Bruk litt tid på å skape tillitt til barnet. Snakk med forståelig språk og forklar situasjonen tilpasset barnets alder og forståelse. Velg dine ord med omhu og unngå ord som «ikke farlig», «gjør ikke vondt» da ordet «IKKE» i liten grad oppfattes av engstelige personer. Smertelindring/lokalbedøvelse av huden anbefales, for å forhindre unødvendig smerte.

Avledning og sanseinntrykk

Gjør som Sykehusklovnene, opptre aldri alene. Verdien av å kunne spille på en kollega når barn skal ta blodprøve kan ikke undervurderes. Av og til kan det være vanskelig nok å få tatt en prøve med god kvalitet, spesielt om forholdene rundt selve prøvetakingen blir utfordrende.

Dere må ha en plan for gjennomførelsen og en plan B om den første planen mislykkes. Fordel oppgavene mellom dere.

En kan ta seg av selve blodprøvetakingen.
Kollegaen kan ha fokus på samtale med barnet og de pårørende, samtidig som vedkommende kan avhjelpe prøvetaker ved behov.
Kollegaen din bidrar med avledning og kan støtte barnets arm.
Gi barnet og pårørende oppgaver: blåse såpebobler, fortelle en historie, syng en sang eller la barnet se på en film eller annen underholdning på en skjerm eller i en bok.
Alle skal ha premie, uansett utfall.

Jo flere sanseinntrykk som syn, hørsel, smak og berøring som stimuleres, desto bedre. Hjernen har en grense for hvor mye stimuli den greier å oppfatte samtidig. Men rammen rundt avledningen må være rolig og vennlig. Hold fokuset bort fra selve prøvetakingen med mindre du har en pasient som insisterer på å få følge med på hva som skjer.

De fleste avledningsteknikker en bruker på barn kan også (med hell) brukes på voksne.

Å lykkes med å gi en engstelig pasient en positiv opplevelse er gull verdt.