Fag i fokus nr. 6/2021:
Preanalyse – veien til et riktig prøvesvar
Av Anni Kummeneje, laboratoriekonsulent, Noklus Tromsø
Som laboratoriekonsulent i Noklus møter jeg mange medarbeidere i primærhelsetjenesten, og noen ganger spør jeg om de har opplevd at prøvesvar analysert på eget instrument ikke har vært til å stole på? Da er det én type hendelse som ofte går igjen, og som kan beskrives slik:
|
«I forrige uke målte vi så lav hemoglobin (Hb) på en av våre beboere at vedkommende ble sendt med ambulanse til nærmeste sykehus. Der ble det tatt nye blodprøver som viste seg å være normale, og beboeren ble umiddelbart sendt tilbake til sykehjemmet». |
I slike tilfeller går vi gjennom hendelsesforløpet sammen, og i de fleste tilfeller kommer vi fram til at analysering av Hb har gitt et uriktig svar, fordi prøvetaker ikke var tilstrekkelig oppmerksom på preanalytiske forhold. Mer om dette etter hvert.
Hva er preanalytiske forhold?
Forberedelser, prøvetaking og prøvebehandling før analysering beskrives som preanalyse. Mange ulike forhold fører til usikkerhet i et analyseresultat, her nevnes noen få.
Id-sikring er viktig!
Å spørre etter navn og fødselsnummer, og merke glassene med etiketter før man forlater pasient/beboer, er viktig. Ofte kjenner en godt til vedkommende det skal tas prøve av, men du må forsikre deg om at papirene/etikettene du har foran deg, stemmer overens med den du tar blodprøve av.
Prøvetaking og prøvebehandling
Ulike analyser krever ulikt prøvemateriale. Noen ganger er det greit å ta prøve kapillært i finger, andre ganger må det være veneblod for at analyseresultatet skal være til å stole på.
Ved venøs prøvetaking må det brukes riktig type prøverør, avhengig av hvilke analyser som er rekvirert. Hvordan prøven behandles etter prøvetakingen, har også noe å si for kvaliteten på prøvematerialet.
Illustrasjonen viser at de fleste feil skjer i den preanalytiske fasen.
Dersom laboratoriet mottar feil prøvemateriale, kan det gi forsinkelser i behandling av pasienten fordi det må tas ny prøve. Laboratoriet kan heller ikke se hvordan prøven er behandlet, og kan komme til å utgi uriktige prøvesvar hvis det er feil ved prøvematerialet.
For urinprøver gjelder det å bruke egnet glass til samling av urin. Dersom analysering innen 1-2 timer ikke er mulig, må urinen oppbevares i kjøleskap.
Et annet eksempel er celleprøvetaking fra livmorhals. Sykehuslaboratoriene bruker to ulike metoder som har forskjellig prosedyre for prøvetaking. Det er viktig at prøvetaker følger anvisningen for den respektive metoden. Årlig blir 13 000 slike prøver registrert som uegnet, noe som gir ekstra arbeid både for prøvetaker og laboratoriene, og ikke minst er det en ekstra belastning for kvinnene som venter på svaret.
I oversikten under har vi oppsummert aktuelle preanalytiske forhold i ulike deler av prøveprosessen.
Bildet viser en oversikt over preanalytiske forhold.
Tilbake til hendelsen med lav hemoglobin på sykehjemmet
Situasjonen rundt prøvetakingen ble beskrevet slik:
Prøven til Hb ble tatt kapillært og analysert på eget instrument. Prøvetakingen var vanskelig, beboeren var kald på fingrene, det ble flere stikk, mye klemming, og det var usikkert om kyvetten ble tilstrekkelig fylt. Det ble kun tatt én prøve.
Det er derfor grunn til å tro at prøven på sykehjemmet viste for lav Hb som følge av preanalytiske feil som ga dårlig kvalitet på prøvematerialet. I prosedyren for Kapillær prøvetaking finner vi følgende om feilkilder ved prøvetaking:
- Kalde fingre, dårlig sirkulasjon, ødem
- For hard klemming
- Ufullstendig fylling av kyvette
I tillegg står det i analyseprosedyren om prøvemateriale for Hb:
- Tørk bort de to-tre første dråpene. Ta dobbeltprøve og bruk gjennomsnittsverdien
- Veneblod er et bedre prøvemateriale som gir et riktigere resultat
Kontrollprøven på sykehuset ble tatt venøst.
Hb målt på sykehjemmets instrument kunne også gitt et riktigere prøveresultat, dersom prøven var tatt venøst eller om kapillær prøvetaking hadde vært utført riktig.
Hvordan unngå preanalytiske feil?
Et prøvesvar påvirkes også av faktorer som ikke er knyttet til sykdom. Det er vanskelig å eliminere effekten av alle preanalytiske faktorer, men så langt det er mulig bør disse forholdene standardiseres. Det viktigste for å oppnå det er:
- Kompetanse
- Prosedyrer
Alle som utfører prøvetaking og behandler biologiske prøver, må ha tilstrekkelig kompetanse.
Noklus sine e-læringskurs om prøvetaking og urinprøver er til god hjelp ved opplæring av nyansatte og andre som ikke har dette i sin utdanning. Det er dessuten nyttig for alle å oppdatere sine kunnskaper og få ny innsikt - dette kan e-læringskursene bidra med.
Så må alle gjøre det likt. Hver gang. Det gjør man ved å følge gjeldende prosedyre.
På "Min side" på www.noklus.no har Noklus samlet laboratorieprosedyrer som blant annet beskriver framgangsmåten for venøs og kapillær prøvetaking, urinprøver og vanlige analyser på sykehjem og legekontor. Analyseprosedyrene beskriver selve analyseringen, men også preanalytiske forhold om hvilket prøvemateriale man kan bruke og hvordan det skal behandles.
Andre gode hjelpemidler er laboratoriehåndbøker fra samarbeidende sykehus og Nasjonal brukerhandbok i Medisinsk biokjemi
Mange beslutninger om behandling tas på bakgrunn av et laboratoriesvar. Feil som gjøres ved prøvetaking og prøvebehandling, kan gi uriktige svar som igjen fører til at pasient/beboer ikke får riktig behandling.
Eller slik som i tilfellet beskrevet over; en slitsom, unødvendig og kostbar tur til sykehuset.
Derfor er kunnskap om preanalyse så viktig - en kunnskap som gir trygghet for pasienten!
Kilder:
Noklus laboratorieprosedyrer og e-læringskurs